Turer

2011:

Saltfjellet 2011:
Også i år gikk turen til Lønsdal og "Siribu". Tom, Jan Erik, og meg med tilhørende hunder Caisa, Foxy, Pia, Hot Babe og Toffee.
Jakta starta egentlig Lørdag, men ettersom jeg hadde arbeidshelg med påfølgende friuke ble det noen lange skift på jobb før vi kunne sette avgårde Mandags ettermiddagen. Også i år var selskapet prima og masse god mat og drikke på kveldene.
Det var meldt litt oppgang fra fjoråret bestandsmessig, så håpet om felling var absolutt til stede.
Alle medbrakte hunder er unge hunder så det ville bli spennende å se hvordan ting ville gå og Toffe var nå mest med som skårunge...
Men det ble noen artige dager på jakt sammen og fellinger ble det i alle former.
De mer skolerte hundene gikk stort og flott og fant fugl til oss, mens Toffe gikk ikke riktig så stort og viste oss hvordan støkk og tjuvreis fungerer.
Hun gikk seg opp i format og var tydelig på jakt til tider, men det er tydelig at hun er ennå ung og ikke slått ut i full blomst ennå.
Likevel var vi heldige å være så nær henne i en situasjon at hun rakk en kort stand før hun kjørte rypene opp selv og vi fellte første rypa foran henne.
Denne var imidlertid skadeskutt og da hun kom tilbake til setet spranng den fortsatt skadet rundt. Toffee avlivet rypa på stedet og kom utrolig nok inn med den til stor jubel fra jegerene!
Vi jaktet sammen i 2 dager før de andre dro ned og jeg og Toffe tok en siste dag alene i fjellet. Det ble fortsatt støkk og ettergang, men vi fellte en gjenligger på setet etter hun kom tilbake og var roet ned.
Alt i alt en litt kort men veldig trivelig tur sammen med herlige hunder som var slitne og trøtte når kvelden kom.
Tenk å bo så mange jegere og hunder på en hytte med så lite stress og mas - livet er herlig!

2010:

Saltfjellet 2010 :

Etter den elendige meldinga fra tellinga i Finnmark tok vi en hastebeslutning om å droppe turen nordover og satse på lokale ressurser på sørsiden av Saltfjellet.
Det som i fjor var et trivelig jaktlag på 4, ble i år redusert med 50% grunnet diverse omstendigheter så for min del ble det å dra sammen med Tom til hans nye hytte på Lønsdal.
En flott base for våre jaktlige ekspidisjoner med høy comfortfaktor på alle plan.
God mat, godt selskap, flott hytte og god stemning.
Alt lå til rette for et trivelig opphold og spenningen var dermed stor rundt om det ville gi jaktlig uttelling også.
Og det gjorde det.
Med en baglimit på 2 Liryper og 3 Fjellryper var det aldri forventet bonanzastemnining, men en svak oppgang fra fjoråret ga grunn til en svak optimisme.
Første jaktdag kjørte vi til Arnfjellmyran og slapp på i medvind med sitrende spenning i kroppen. Vi var litt tvunget til denne medvindsretningen grunnet tallrike biler og telt motvinds retning.
Men shit shit - vi tar det vi får...
Det skulle vise seg å være vrien fugl i terrenget... tørt og varmt og en stadig skiftende vindretning ned av fjellsiden må nok da deler av skylden for at det ble en del støkk i starten.
Vi så store kull innimellom men de var i det umulige hjørnet for dagen. Likevel fyllte vi til slutt kvota for begge skytterene og det var jo en opptur i seg selv.
En lang lur i lyngen midt på dagen gjorde også godt både for oss, hundene og rypa. Alt i alt var vi ute i 13 timer.
Caisa gikk som et jagerfly hele dagen og virket utømmelig på energi og jaktlyst.
Det samme kunne ikke sies om Lucas... Han gav opp etter 14 minutter slipptid hver gang og saknet av farten til lett jogg ispedd pissing og stadige stopp for å se hva vi i bakpartiet foretok oss.
Skuffende, frustrerende, irriterende, urettferdig og lite effektivt.
Ikke spesiellt god stemning utover dagen... det var jo artig å jakte for Caisa men Lucas oppførte seg merkelig.
Han pep og stresset rundt i band så lenge han måtte gå sammen med oss, men hadde ikke evnen til å omsette dette til jaktlyst og fart når det endelig ble hans tur.
Neste dag bestemte vi oss for å jakte på kveldsbeitet istedet for å kjøre mårraøkta. Vi skulle gå kynisk på motvind for å gjøre det enklere for hundene og det skulle vise seg å være et sjakktrekk.
Lucas kom tidlig i stand og dette hjalp bittelitt på motivasjonen hans til å jakte utover det "foreskrevne" kvarteret. Han er fortsatt litt treg på reisen men vi fikk fellt fugl for han og kjørt apport.
Masse skryt og adskillig bedre stemning i det lille jaktlaget vårt, men ikke bedre enn at det etter kort tid var på høy tid å bytte på igjen.
Flere fellinger for Caisa og den siste helt mot slutten av den tiden sola var villig til å gi oss for dagen. Artig.
Siste jaktdag dro vi mest av nysjerrighet inn til demninga ved Daumannsmyrene for å se hvor mye folk det var der i år.
Stor ble derfor overraskelsen da vi fikk hele dalen for oss selv på hele kveldsøkta. Det var nok mange som trodde det samme som oss - at det skulle være svermer med jegere i det populære området.
Vi fellte kvota også denne dagen men det ble mer og mer tydelig at jaktlysta hos Lucas nærmest er fraværende...
Han holder ikke lenge på jakt sammen med annen hund og mister totalt fokus på oppgaven som fuglehund.
Trist men sant... hva det kommer av aner jeg ikke så nå må vi finne ut om det er kjemien mellom meg og han det skorter på eller om det er stress og manglende jaktlyst som skaper problemene.
Legger ut bilder litt senere fra det som tross alt var en særdeles trivelig tur!

Tom og Lucas etter doublè felling.	Første rypa for Caisa
2 ryper felt for Caisa i felleskap	Samstand...
Standsmessig foringsopplegg på jegerene	Tom kler Pointer godt

2009:

Børselvfjell 2009:
ENDELIG skulle den O- store Finnmarksturen gjennomføres!
Hadde fått lov å overnatte på stasjonen til jobben i området i en uke, og dette var en fin (og gratis) base som utgangspunkt til flotte terreng i nærheten.
Herfra kunne vi lett nå Ailegas- dalen, Børselvområdet, Kjæs m.m.
Stasjonen var ganske nyoppusset, og selv om toalettet og varmvannet ikke virket i år (heller) fant vi oss fint til rette.
"Vi" var Rolf Petter Melseth med P Ludvig, Tom Rasmussen med IS Cera, Jan Erik Ramsvik med IS Pia, og meg selv med Lucas.
Været var vel sett med alt annet enn jegerøyne nydelig hele uka, men sånn jaktmessig var det i tørreste laget og lite vind. (Bortsett fra første dag som var en skikkelig "blås-bort-dag")
Vi delte oss i 2 og 3 lag litt etter som dagene gikk. Tom og Jan Erik gikk sammen hver dag, mens jeg tok et par "ego-dager" sammen med Lucas for å holde full fokus...
Andre dager gikk jeg sammen med Rolf og Ludvig.
Utsiktene for matauk var heller labre, så det var mer vissheten om at vi befant oss i smellvakre terreng i selveste Finnmark som var karamellen.
Dagskvota var satt til 2 Liryper og 2 Fjellryper pr. jeger pr. dag. Dette skulle vise seg å stemme godt med inntryket av bestanden i området.
Det var langt mellom kullene og de var små.
I den tørre værtypen vi hadde fant vi oftest rypa i "tjukka" -som Jan Erik kalte det - eller "tettskogen" som vi andre mer normale valgte å kalle det.
Det hadde løsnet bra dressurmessig i fugl for Lucas rett før vi dro så jeg hadde forhåpninger om å felle fugl for ham - de få vi fikk sjanse på.
Etter hvert skulle det vise seg at dette fortsatte fint under jakta. Lucas oppførte seg stort sett eksemplarisk i fugl, og selv på støkk bak en haug der jeg hørte steggen gikk,
fant jeg Lucas sittende igjen og vente i ro. Da var det ikke fritt for at stemmebåndet brast litt i rosen og kosen på Pointeren ble lang og intens. Tror han skjønnte at nå var jeg fornøyd, selv om
steggen ikke datt i bakken denne gangen.
Vi kjørte ut til Kjæs en dag, Rolf og jeg, og gikk en lang innholdsløs dag uten å se annet enn en ganske stor reinflokk.
Men helt på slutten på tilbaketuren ble det klaff. Jeg gikk og furtet litt over dagens manglende uttelling og klaget min nød og ba høylydt Lucas om å bare trekke ned i en skråning og ta stand.
Det gikk troll i ord og plutselig sto han der i stram stilfull stand.
Vi bråvåknet fra sutringa og fikk plassert oss i posisjon for å felle fra reis.
Jeg trakk opp ved siden av ham og ba om ovennevnte.... avanse fram i ny stand skrått nedover i den åpne bakken.
Ny kommando om reis og da.... ja da kom det opp et kull på 10 ryper som sprutet i alle retninger.
Sitten runget ut i dalen og Pointerbaken deiset ned som om han ikke hadde gjort annet.
Vi skytterene ble nok litt forfjamset av hele situasjonen og av 4 hagleladninger traff en av dem vingen på ei rype... altså ingen optimal uttelling, men felling åkkesom.
Rypa var ikke bedre truffet enn at den seilte et godt stykke ned i lia, så Rolf tok seg behørig av avlivingen av rypa, mens Lucas og jeg holdt roen lenger opp i lia.
Jeg lot han ikke apportere denne gangen heller i frykt for å lage knall/fall- apportør så jeg sendte ham ut i utredning og etterhvert ned til Rolf når ting hadde roet seg og var mer avklart.
Det ble jo selvfølgelig feiring og jubelrop og Lucas fikk slikke og lukte på Finnmarksrypa.
Kamera skulle fiskes frem fra sekken, og mens vi fisket etter kamera, snuste Lucas rundt i terrenget like ved.
Når jeg tittet opp av sekken så jeg han stå å snuse på "ett eller annet", og det var da jeg innså at det lå enda en død rype i lyngen.
"Hva faen..." tenkte jeg og lot det i forfjamselsen stå til...
"Apport!" - og Lucas plukket opp den døde rypa og leverte den perfekt ved venstre kne som hvilken som helst annen apportøkt hjemmefra...
Rypa var nesten stiv og beina var krøket sammen under buken på den. Den var altså ikke skutt av oss, men kanskje skadeskutt av andre jegere tidligere på dagen.
Vi ble stående og le av hele greia... hva var sjansen for at en skadeskutt rype skulle ligge like ved der vår rype hadde landet???
Det ble da til slutt behørig dokumentert på skikkelig vis og vi satte nesen mot den lange veien tilbake til basen.
Det nærmet seg avmarsj fra stasjonen etter noen dager og vi hadde bestemt oss for å overnatte på Suolovuopmi Fjellstue på vei hjem.
Her fikk vi med oss en artig jegermiddag i stor lavvo på gårdsplassen ved ankomst, og traff noen "søringer" som camperte der for n'te året på rad.
Terrenget var slik jeg hadde sett for meg Finnmark, men enorme sletter - pent dantert med viekjerr og fjellbjørk. Men ryper fant vi ingen av.
Oppholdet der var likevel kjempefint, og det hersket en deilig ro over fjellstua som satt lenge i på vei hjem.
Drar gjerne tilbake dit et år med bedre utsikter for jakta.
Så gjensto bare den laaange bilturen hjem og vi takket Finnmarka og fjellstua for oppholdet for denne gang og innså samtidig at det var helt greit at det ikke var vinter- reservene med kjøtt vi hadde
med oss hjem - da hadde det blitt smalhans - i år igjen...
Men alt i alt en flott tur med godt selskap og vakker villmark.

Felling av rype er perfekt gjennomført!	Kafferast under turen til Kjæs.
Lunch siste jaktdag ved Suolovuopmi..	Tom Magnar Rasmussen
Jan Erik og Pia	Væskebalansen måte holdes i orden - alltid!
Rolf i oppvasken	Fra jeger middagen i lavvoen ved Suolovopmi Fjellstue.
Rolf Petter Melseth	Parkert utenfor stasjonen