Vår andre hund er Irsk Setter "US" Toffee.
Det ble rasebytte når vår andre hund skulle anskaffes.
Var det noe jeg hadde lagt merke til ved hundene til Tom og Jan Erik så var det evnen til å skru av bryteren når trening og hverdag skilte lag. Jagerfly i fjellet og møbler i heimen! Det ble mange gode historier om oppholdene på Hjerkinn hos Elin Wittusen, og lysten til å oppleve det samme vokste og vokste og da muligheten bød seg slo vi til på en parring med "US" Funny Girl og Glendisrock Clancy.
Jeg har etter hvert utviklet en kroppsfasong som forklarer hangen til noe av det beste jeg vet - sjokolade - og hvis det er toffee inni sjokoladen er jeg så nærme himmelriket som jeg foreløpig ønsker å være...
Navnet ble dermed Toffee!
Vi ser allerede stor forskjell på oppførselen i hverdagen fra hva vi har vært vante til. Og hverdager er det flere av i vår familie enn jakt dager. Toffee er full av sjarm og har utseende med seg, så hun er familiens Diva, med klare intensjoner om å sjarmere oss i senk.
Så langt har hun lyktes ganske så bra...
Vi gjør ting veldig annerledes i omgangen med henne, og det er vi også nødt til. Vi merker nemlig at hun er et mye mykere individ enn hva vi er vant til. Laila er mye mer involvert i dressur og generell omgang og pleie av henne og det er utrolig flott at vi er sammen om oppdragelse og aktivisering.
Foreløpig har hun ingen andre meritter å vise til enn at hun er deilig å holde i fanget og kose med- men vi satser på at det kommer mer etter hvert!
Håpet er å stille henne i UK på seinvinteren 2012 - vel og merke hvis hun er klar for det. Jeg synes det er artig å gå på jaktprøver og trives i miljøet rundt dette, men først og fremst skal hun jaktes med og trenes i sesongen for det - og koses med i det daglige!
Opplegget til oppdretter Elin Wittusen virker veldig bra.
Flere samlinger i året med trening i flere former - både på duer og i fjellet. Vi har vært der en gang på duetrening allerede og det var skikkelig artig!
Når det gjelder selve Kennel US må man bare ha vært der for å forstå...
Man føler seg velkommen, og der hersker en ro og en stemning som er vanskelig å beskrive.
Elin er en fasinerende Dame vi har hatt stor glede av å bli kjent med.

Øystein.

Min første fuglehund var Pointeren Grovsmias George Lucas.
Han var etter Pajanens Baron De Ley og Karacanis Piaf.
Lucas ble omplassert 3,5 år gammel.
Han var en særdeles energisk hund - full av godt humør og snill som dagen var lang. Glad i folk og glad i andre hunder.
Desverre ble han litt for mye for oss som familie og han opplevdes som ganske stri. Om det var tidspunktet for anskaffelse som var feil med for små barn i huset, eller problemene
lå latent der hele tiden vet jeg fortsatt i dag ikke svaret på.
Han ble godt prioritert i alle sine leveår hos oss og var godt grunn-dressert.
Vi oppnådde en 2AK som eneste jaktprøveresultat, og han fikk en 1BK på utstilling.
Etter hvert som årene gikk så vi at han liksom ikke fant roen i det daglige. Konstant på utkikk etter en mulighet til å stikke av gjennom en glemt åpen dør av en av ungene, og stadig ble vi overrasket over å komme hjem til liggeunderlag i buret revet i 10000 biter.
Livet med en hund ble etter hvert ikke morsomt i det hele tatt. Det var en konstant stressfaktor med han i huset hva han fant på og om alle dører var lukket.
Det er mulig vi kom skeivt ut tidlig, men vi opplevde at det måtte "hard lut " til for å stagge striheten hans. En vond sirkel var etablert.
Hadde han enda våknet stabilt og skikkelig i fjellet hadde jeg kanskje klart å se gjennom fingrene med stresset hjemme, eller jobbet frem en levelig hjemme- løsning, men han var såpass variabel i jaktlysten fra dag til dag og time til time at det fungerte
liksom ikke for oss på noen arenaer etter hvert.
Jaktprøver var ganske fånyttes også etter hvert da han var totalt fokusert på makker - spesielt hvis det var tisper - og kunne gjerne avbryte sitt søk for å få kontroll på hvor makker, eller førere var.
Vi kom inn i en vond sirkel som tok fra meg, men ikke minst min familie all motivasjon til å fortsette.
Det var en knallhard avgjørelse å omplassere han, og såret er nok ikke skikkelig grodd ennå, men vi er i jevnlig kontakt med ny eier i Alta, og det høres ut som Lucas lever et godt og aktivt
jegerliv der oppe.
Vi savner han veldig av og til når vi glemmer alt stresset, men vi innser iallefall at hverdagen
vår er snudd til det positive og harmoni.
Vi ønsker han alt godt hos sin nye eier, og ingenting hadde vært mer morro enn at våre stier hadde krysset en dag i fremtiden.

Øystein.